Fra min Vestindiske reisedagbok

ST THOMAS 07.04.2004
Vi tar fatt på den støvete, brune og solsvidde landeveien fra Coki Beach og opp mot veikrysset. Det begynner å haste, for vi har enda et punkt på programmet denne dagen. Men hvor og når vil neste dollartaxi komme? Vi diskuterer hvor langs veien og på hvilken side av den vi bør stå, nybegynnere som vi er i faget. Er i det hele tatt nokså rådville. Vi kunne selvfølgelig gjort det enkelt og bladd opp en hel haug med dollars og hoppet inn i en taxi av den mer eksklusive sorten, som stadig stopper og spør om vi trenger skyss. Men nei, dette skal vi jammen finne ut av. Jeg stikker bortom en gruppe innfødte menn som står og prater i nærheten, og får pekt ut et busskur lenger nede i veien. Ruta blir også forklart, så det er med lettet og endelig et sikkert hjerte vi loffer ned mot busskuret. Litt venting blir det imidlertid. Arbeidsdagen for de fleste av øyas innbyggere er tydeligvis slutt på denne tiden, for vi må la opp til flere breddfulle taxier passere før vi endelig får trykket oss inn i en. 4 rosasvidde og saltsprengte nordmenn blant tykke og smale utgaver av lokalbefolkningen, sjokoladebrune og nesten kullsorte, med krushår og rastafletter. Vi sitter benket på det åpne planet under seildukstaket, vinden avkjøler og leker med håret, vi gliser til hverandre og livet kjennes fritt og godt ut her blant slavenes etterkommere. Danskenes gamle ferjested, Røde Huk, passeres og vi får flere medpassasjerer. Siden tipper vi over høydedraget Wintberg, og Charlotte Amalia ligger igjen for våre føtter.

Vi følger ikke taxien downtown, men hopper av ved Havensight, nær cruiseskipkaia. Her er det en taubane opp mot utsiktspunktet Paradise Point. Normalt en dyr fornøyelse, myntet på cruiseskipsturistene. Brent har skylden for at vi står her. Han har tipset oss om at fornøyelsen er helt gratis etter kl. 17.00 hver onsdag, så hvorfor ikke ta et overblikk over Danmarks en gang nest største by? Først kalt Taphus på grunn av sine mange skjenkesteder, siden Amalienborg, men som ganske snart endte opp med dronningnavnet Charlotte Amalia.Taphus kunne nok fremdeles ha vært et høvelig navn, og vi finner både et og to skjenkesteder også her oppe, høyt hevet over alt og alle. Vi ser oss om, og ser blant annet cruiseskipene lette anker et for et der nede under oss, nå når skumringstimen nærmer seg. Vi myser i turistsjappene, tar oss noe kaldt å drikke, før vi begynner å tenke på hjemveien og de bratte trappene som bør forseres mens dagslyset ennå lar seg skimte.

ST JOHN 11.04.04
Lite nøling og parkbesøk når vi ankommer Cruz Bay denne dagen. Planen om å lete oss frem til ruinene av et gammelt fort er spikret og klar. Vi trenger bare en taxisjåfør som vil ta oss tvers over øya til dens første bosetning, Coral Bay, på østkant. En kullsort tvilling av Louis Armstrong dukker opp som troll i eske, og han er lutter øre for våre planer om å ta oss opp til Frederiksfort. Jo, han kjenner fortsruinene. Har endog vært der en gang i sin ungdom, men er vi klar over at det er en smule bratt og langt å gå? Og at Frederiksfort ligger på toppen av Fortsbjerg, som igjen ligger utenfor nasjonalparkens område? Området er dermed i privat eie. Av spørsmålene og det årvåkne blikket forstår vi godt at vi har sære, men interessante ønsker. Gjennomsnittspassasjerene hans aner ikke at det har funnes noe fort på øya, og kan ikke historien om det skjebnesvangre slaveopprøret i 1733. Men vi kan, og vi vil til Fortsbjerg for å lokalisere ruinene. Jeg forteller at vi har planer om å lete oss frem til eierne av stedet for å spørre om lov til å gå opp dit. Han nikker anerkjennende, brumler at han kjenner dama, og skal ta oss med til henne.

Vi er de eneste passasjerene til Coral Bay denne påskemorgen. Vi følger de gamle, danske veiene. Først Senterlinjen opp mot Kongebjerget, som ligger 697 m.o.h. og som gir oss en drømmeutsikt i grønt, turkist og blått, utover Coral Bay. Videre følger vi Kongevejen nedover mot den spredte bosetningen vi ser der nede. Bukten under oss er så stor at Admiral Lord Nelson i sin tid proklamerte at den kunne romme det meste av den Europeiske marineflåte. I dag rommer den store deler av Amerikas private, små, hvite seilbåter. Det var denne bukta som gjorde at danskene slo seg ned på denne kanten av øya. De trodde fullt og fast at Coral Bay skulle bli et nytt Charlotte Amalia, men der tok de feil. Coral Bay ble liggende i bakevja, og kan vel kalles en bakevje den dag i dag. Vi ser knapt et hus, men det skyldes i stor grad den tropiske grønne vegetasjonen som skjuler annet hvert hustak.

Sjåføren trenger diesel mens vi trenger å bunkre vann for turen, men så er det strake veien til the landlady som bor i et lite hus ved lille Flamboyant Restaurant, like ved oppstigningen til Fortsbjerg. Huset er avstengt, og vår buldrende taxisjåfør rister på hodet og sier at selvfølgelig er dama i kirken på denne tiden. Men gå dere. Stien begynner bak buskaset der. Dere kan ikke ha reist halve verden rundt for å stoppe her. Han råder oss også til å ta den lokale bussen tilbake til Cruz Bay etterpå. Ikke mange taxier å oppdrive på denne kanten av øya.

Vi sniker oss bak buskaset og finner faktisk en hel liten skogsvei som vi følger opp mot ruinene av et fort. Veien runder hele venstre side av Coral Bay før vi tar fatt på en bratt stigning. I norsk målestokk er det ikke særlig langt å gå, men sola nærmer seg senit og vi snubler i våre egne runde, små skygger. Svetten siler, men vi har vann nok til å fylle på maskineriet.

Thorkild Hansen hadde unektelig en mer strabasiøs ferd opp hit på slutten av 60-tallet. Forfatteren ankom fra Danmark med noen skisser og beskrivelser han hadde gravd seg frem til og blåst støv. Skisser og beskrivelser av et fort på St. John. Han ble møtt med stor skepsis, for ingen av the locals hadde hørt om eller sett noe som kunne minne om et fort. Forfatteren var sta og lokalbefolkningen hjelpsom, selv om de hadde sine store tvil og lo litt bak danskens rygg. Daværende ranger i nasjonalparken, Noble Samuel, skaffet en liten gruppe frivillige med macheter, og la i vei på Hansens anvisninger. På den lille halvøya med fjellet Fortsbjerg, er regnskogen tett og nesten ugjennomtrengelig, så de må hugge seg frem, meter for meter, etter først å ha hugget seg gjennom et flatt kaktuslandskap. De frivillige må tørke av seg flirene da machetene begynner å treffe murstein på bakken, et lite stykke fra toppen. Flatbrent Flensborgsten. Flere og flere blir det, samt sammenstyrtede bjelkerester og jernbeslag.

For oss er skogsveien blitt til en liten sti, men bak svingen møter det samme synet oss som møtte Thorkild Hansen og hans hjelpere i 1967. Lyse mursteinsvegger reiser seg i buskaset. Rester av noen trappetrinn foran en port i veggen. Jeg regner med at området er litt ryddigere i dag enn da, men fortsplassen er fremdeles dekket av agaver, kaktuser og tornetrær. Slyngplanter vrir seg oppover veggene, vi følger trapper og forhøyninger i gulvet, lurer på hvor kommandantboligen var, og hva med kasernen? Vi klatrer oppover til topps på østveggen av fortet, og ser alt som er verdt å se. Hansens Bay, Orkanhullet, Coral Bay, havet og øyene utenfor, og langt innover land. Frederiksfort. Det mest uinntakelige fortet i hele Dansk Vestindia.

CHRISTIANSTED 12.04.2004
Spenningen stiger i meg etter hvert som vi nærmer oss Christiansted. Etter alle advarslene og hoderistingene er vi ikke helt sikre på hva vi har begitt oss ut på. Hva om min stahet og mine romantiske fortidsvisjoner får oss opp i trøbbel i dette etter sigende så lovløse samfunnet? Uansett er jeg mest spent på å se og oppleve denne tredje, aller største og helt spesielle øya i det forhenværende dansk/norske riket. Helt fra øya begynner å tegne seg klart mot horisonten, vil jeg bare stå der og ta inn synet. Dette er det samme synet som møtte de danske og norske eventyrerne i sin tid da det gikk seilskip mellom øyene. I følge bøkene skal innseilingen til Christiansted være særdeles grunn og lunefull, men Boston Harbor Cruises har vært her før. Jeg vet at et gult, gammelt dansk fort vil stå og ta imot oss når vi ankommer, og jeg vil være den første til å få øye på det. Det er større enn jeg innbilte meg, og gulere, bedre vedlikeholdt og mer imponerende. Det ligger der fredfullt og tar opp nesten hele vika. Det er så vidt jeg klarer å skimte noen hustak bokom, selv om jeg vet det skal være en hel liten by der. Stars and Stripes vaier fra en kritthvit flaggstang på danskenes gamle fort.

Hydrofoilen legger ved kai på den andre siden av Gallows Bay. Vi blir praiet av en taxisjåfør med det samme vi setter føttene på tørr grunn, og vi er glad for at vi lot oss overtale. Det hadde blitt en lang spasertur inn mot sentrum, bærende på tung bagasje. Leiebil er forhåndsbestilt hos Budget, som har kontor i underetasjen av King Christian Hotel. Nå ble vi satt av på rett sted, uten plunder, kun noen dollar fattigere. Helmer går innendørs for å ordne med vår reserverte Toyota Echo, mens vi andre står og passer bagasje og tar et overblikk over stedet. Det har alt demret for meg at i motsetning til St. Thomas, så er dansketiden godt bevart på St. Croix. Rett over en stor gressmatte som kalles Hamilton Jackson Park, ligger fortet Christiansværn. Litt nærmere ses den gamle tollboden. Marcus og Gunvor fordriver ventetiden ved å løpe rundt og henge etter loddrett nedstøpte danskproduserte kanonmunninger. Da jeg begynner å undersøke det lille, gulkalkede bygget jeg sitter utenfor, ser jeg raskt at det er veieboden med sine gamle, antikvariske vekter på plass. Ja, vektene er nyere enn selve boden. Til å begynne med ble avgifter på innførsel og utførsel helst bestemt etter øyemål, og enhver tollkasserer og veiemester la seg opp en herlig, privat formue. Her er historien så tett på at jeg får gåsehud under tropesolen. Da jeg omsider velger å gå inn på Budgets kontor, blir jeg møtt med danske flagg, en ny utgave av Berlinske Tidende ligger på skranken, og gamle sort/hvitt bilder fra Christiansted henger pent og pyntelig innrammet på veggen. Velkommen til Danmark. Her heter avis avis og apotek apothek.

FREDERIKSTED 17.04.2004
Etter lunch bestemmer vi oss for å prøve den lokale stranda, med det tyskklingende navnet Dorsch Beach. Vi pakker utstyr og går sørover langs kyststripa, fra det lille fisketorget som aldri synes stengt, og gjennom en liten strandpark med bord og benker. Her under palmene er det mannfolkene og dominoen som regjerer. Det spilles ved annenhvert bord, mens ungene piler til og fra. Allerede her når bølger av raggie og oppgradert bass fra høytaleranlegg oss fra stranden. Det er lørdag og fridag, og hele storfamilier koser seg med musikk, bading, mat og grilling. Vi som kalde nordboere føler oss både fascinert og fremmede i dette unike miljøet som utspiller seg i all sin åpenhet og glade vesen under solen.

Sa jeg fremmede? I det vi ankommer stranda vinkes og ropes det fra noen mennesker uti vannet. Vi ser rundt oss, og oppdager at det må være oss det vinkes og ropes til. Kjenner vi noen her, eller? Riktignok er vi omtrent de eneste hvite og er godt synlige i mils omkrets, men oppriktig talt? De vinkende menneskene har samme hudfarge som oss selv, og jammen er det ikke Danièle med ektemann og søster som kommer vassende og skrålende i land. De er glade for at vi har tatt turen til stranda deres, og peker opp i buskaset på oversiden av veien. Der, bak buskene, er det de bor. Søsteren er på familiebesøk fra en kjøligere verden. Hun bor i Dresden, Tyskland. Ekteparet med den skarrende franske aksenten lurer på om vi fremdeles har en fin ferie, og ivrer etter å høre om våre opplevelser før de går skrittene hjem til seg selv.

Vi lar humla suse i vannkanten. Stranda er vel ikke den beste vi har sett, med sandfarget berg som stikker opp mellom sandlagene. På grunn av den spesielle fargen og konsistensen på berget ser stranden ut til å kun bestå av sand på bare noen meters avstand. Om det er en smule steinete å vasse uti, så gjør det ingenting. Her er supert å snorkle, for her har akvariefiskene massevis av gjemmesteder innunder berghyller og store steiner. De føler seg trygge, selv om vi svømmer midt blant dem og bassen fra lørdagsraggien når oss med sine dunkle dunk-dunk selv under vannskorpen.

På tilbakeveien stikker vi innom Dehlien i Fisker Gade. En Dehli er en liten butikk, av typen snarkjøp som fantes i Norge i gamle dager, hvor det selges bakervarer, frukt og hermetikk. Ja, trenger du skokrem og myggolje, så har de garantert det også. Innehaverne av en Dehli er av indisk herkomst, så likhetene mellom Dehlien i Fisker Gade og en innvandrerbutikk på Grønland i Oslo er så absolutt til stede.

Ulikheten sitter på trappa utenfor. Det nærmer seg lørdagskveld i lille, fredelige Frederiksted, og noen eksemplarer av stedets ungdommer har samlet seg her. De sitter der i den behagelige varmen fra en stor sol som er på full fart ned i havkanten. Ikke mye å finne på, annet enn å føre en lavmelt samtale med kameratene, kikke på løshundene som drar seg forbi, og nyte en stille marihuanarus som sakte sprer seg rundt i kroppen. Øynene som kikker ut mellom lange, svarte rastapannelugger er likevel årvåkne nok til å oppfange solbrente turister som balanserer seg ut fra Dehlien med armene fulle av bananer, lørdagsgodt og lørdagspils. Humoristiske bemerkninger begynner å hagle om dansker og pils, men vi har minst like humoristiske og geografisk rettledende svar på tiltalen. Konklusjonen er at Norge er jo like i nærheten av Danmark, og da kan ikke Norge befinne seg så langt fra Nederland, så hvorfor bor vi ikke da heller i Nederland? Vi står som store spørsmålstegn og lurer fælt på hva som er så attraktivt med Nederland. Våre nye venner synes vi er sørgelig dumme, for svaret er selvfølgelig fri dop. Hadde de vært europeere så hadde de definitivt bodd i Nederland. Lørdagspils skjønner de seg ikke på.

FARVEL MED FREDERIKSTED OG CHRISTIANSTED, ST CROIX 20.04.2004
Opp Fisker Gade, forbi postkontoret og vi er ute på Senterlinja for aller siste gang. Det er ikke uten et visst vemod vi legger i vei på denne beine strekningen hvor markene og vegetasjonen lyser frisk, grønn og frodig mot oss etter regnbygene de par siste dagene. Nå er himmelen atter en gang blitt høy og blå. Bebyggelsen, kirkene og dagliglivet langs denne gamle danske hovedveien tas inn med åpne sanser. For siste gang. Vi er imidlertid blitt så akklimatiserte at Bob Marley holder på å blåse ut høytalerne i leiebilen der vi farer forbi. Lord, I got to keep on moving. Lord, I got to get home now… her er det ikke bare bensin og hestekrefter som driver oss frem. Rytmen er en like stor drivkraft.

Vi har tatt farvel med morgenfriske, vakre Rosie. Hotellrommet med de gigantiske dobbeltsengene er tømt for eiendeler som solkrem, bøker, snorkelutstyr og skitne og rene klær. Hotellregningen er gjort opp med vår venn i resepsjonen. ”Hass from Denmark?” konstaterer han med et bittelite spørsmålstegn. ”Nei, fra Norge” retter jeg. Det påfølges av et lite ”oh” og ”hm”, mens han leter i sitt register. ”Du mener Norge i Danmark?” spør han så. ”Nei, bare Norge” fastholder jeg med et flir. Det er tross alt vanskelig å plassere Norge innenfor grensene av lille Danmark, og sett fra en annen vinkel så er det snart 200 år siden vi forlot Danmark til fordel for svenskene. ”Ja, her er den” gliser han så fornøyd og vifter med den hvite fakturaen. Den står imidlertid registrert på Mrs. Inger Hass, Denmark. Jeg velger å svelge all nasjonal stolthet med et smil og trekker frem kredittkortet.

Christiansted ligger for våre føtter der vi snirkler oss nedover den siste skrenten. Vi stopper like i utkanten, ved Seabornes sjøflylufthavn. Der blir bilen tømt for bagasje, som igjen blir sjekket inn. Det er ennå et par timer til sjøflyet vårt skal ta av i retning St. Thomas. I mellomtiden skal leiebilen leveres tilbake til Budget. Resten av tiden blir brukt til en siste suvenirhandel og en siste drink på Kings Wharf som trebrygga heter. Den er vel oppkalt etter en Christian eller Frederik den også, men hvilket nummer i rekken tør jeg ikke tippe.