"Jeg er ganske fornøyd med meg selv denne fredagskvelden. For det gir en særegen glede å oppdage at terrenget stemmer med kartet, at menneskers overleveringer i skrift og tale for en stor del er til å stole på, og å oppleve at meningsløs frykt slipper taket og ikke lenger har makt over en. En glede over følelsen av å kunne beherske verden, trafikken og annet språkløst samvær med sine medmennesker, over å befinne seg langt borte og likevel føle seg som seg selv. Jeg har opplevd det motsatte.
Reiser man flere sammen, er denne tilfredsheten ofte rammen om samtalen når kveldsmåltidet inntas på reisens mål. Enten man har buksert seg fram fra utgang til utgang på enorme internasjonale flyplasser, funnet riktig buss eller metro, eller kommer man med bil, som jeg, har parkert, funnet et brukbart hotell og installert seg og så gått ut i livet igjen og satt seg ned med en øl. Man repeterer reisen, gjenoppfrisker for hverandre episodene underveis, selv om alle husker dem, minner hverandre om hvor det virkelig kunne ha gått galt og skåler for at det gikk bra. Når man, som jeg nå, reiser alene, blir ikke tilfredsheten mindre ved at man ikke har noen å dele den med, kanskje blir den tvert imot større og dypere og varer lengre, for eksempel en hel kveld, som nå i Split hvor jeg spaserer."

Fra "Dubrovnik" av Vigdis Hjorth