"Så gikk det oppover de buktende grusveiene mellom åsene, en etter en og skritt for skritt på de nakne, lydløse føttene, på samme måten som den engang gikk nedover gjennom regnskogen i Afrika. Jo høyere den lille kolonnen kom opp, jo flere øyer dukket opp, og jo mere hevet horisonten seg i øst. Jorden og himmelen møttes der hvor slavenes skip var kommet til syne. Ropene og rumlingen fra vognene i Charlotte Amalia og Christiansted døde bort, en stor stillhet senket seg over det solmettede landet. Man kunne høre vinden hviske i sukkerrørene langs veien, de var så høye at en mann til hest kunne gjemme seg i dem. På toppen av en bakke sto en sukkermølle og klapret i den samme vinden. Det var Norøstpassaten som hadde ført dem over Mellompassasjen. Nå var de fremme. Siste akt i slavenes lange drama var begynt. Under dem strakte havet seg, skinnende hvitt i motlyset eller mørkeblått og rolig, alt ettersom de så det fra St. Thomas eller St. Croix. Solen skinte på de grønne øyene. Vakrere landskap fantes ikke på jorden, sa man alt dengang. Det liknet paradiset."

Fra "Slavenes skip" av Thorkild Hansen